Høydeskrekk – irritasjonsmoment for meg, underholdning for andre!

På jobb i dag så dukket det opp en situasjon der jeg måtte utfordre meg selv og min hersens høydeskrekk litt igjen. For andre virker det sikkert bare småkomisk at noen synes det er superskummelt å skulle gå opp en bratt stige med smale trinn, men for meg er det veldig reellt skummelt. Og da jeg var på toppen av den stigen så var det enda en stige, og på toppen av den så måtte jeg ta ett skritt til siden for å komme over på et tak. Mellom stigen og taket var det bare en dyyyp avgrunn – sikkert ti cm bred (og derfor komplett umulig for et menneske å ramle ned i) og fire meter dyp … GRØSS!

Jeg vet ikke hvorfor jeg er så himla redd for høyder, men jeg har vært sånn siden jeg var liten. Er jeg ved en høyde så kjenner jeg skrekken som smerte i bakhodet (av alle merkelige ting), som sprer seg utover i hele kroppen. Det gjør fysisk vondt!

Så var det å utfordre seg litt, da.

Utsiktstårnet på Borgarsyssel

Her i Sarpsborg har vi fått et 32 meter høyt flott utsiktstårnBorgarsyssel museum, og jeg tenkte at det er jo for dumt å ikke ta seg en tur opp på toppen der og se byen min fra høyden! Det var til og med heis der, så jeg kunne slippe å gå alle trappene opp på toppen. Jeg er ikke så veldig redd for heiser, så alt vel så langt.

Helt til jeg kom på toppen, og skulle gå ut av heisen – og så var det et sånt AVSKYELIG sprinkelgulv der! Jeg kunne se HELT ned til bakken! Så da ble jeg bare stående som frosset fast i et par minutter – jeg greide rett og slett ikke å sette foten ned på det gulvet. Jeg måtte kjempe med meg selv før jeg endelig fikk overbevist kroppen om at det VAR trygt å gå der, tross alt gikk det mange andre mennesker der! Helt rolig, som om det ikke var skummelt i det hele tatt! (Rare folk.)

Så til slutt fikk jeg faktisk gått langt nok ut til at jeg fikk sett en del av utsikten, men dessverre var det ganske dårlig vær den dagen. Det blir nok å tvinge seg selv opp en tur til en dag det er sol og god sikt!

Utsiktstårnet på Appelsintoppen

Samme greia hadde jeg på utsiktstårnet på Appelsintoppen i lysløypa for noen uker siden. Jeg skjønner at disse gulvene og trappetrinnene MÅ lages med sprinkler pga regn og snø og sånn, men det ER skikkelig dritt å gå på for sånne som meg. Jeg sa til meg selv «ikke se ned, ikke se ned, ikke se ned» på hele turen opp og ned tårnet der (der er det ikke heis). Og til en viss grad klarte jeg å slappe av og nyte utsikten – og jeg fikk til og med tatt et panoramabilde! (Klikk på det for å se full størrelse.)

Utsikt fra Appelsintoppen. Bilde.
Panoramautsikt fra Appelsintoppen. Fluefisker’n skimtes til høyre.

Så som dere kanskje skjønner så prøver jeg å utfordre høydeskrekken min med (u)jevne mellomrom. Jeg synes det er skikkelig teit å la seg begrense av redslene sine, i alle fall når det ikke er særlig rasjonelle redsler. Jeg er ganske redd for piraja-fisker også, men jeg ville aldri utfordret den skrekken ved å bade sammen med dem … 😛

Men høyder i seg selv er jo ikke særlig farlige, så høydeskrekk synes jeg det er helt greit å utfordre litt. Eller, er det egentlig høydeskrekk? Er det kanskje egentlig bare en falle-ned-skrekk?

Høyt til værs i lift

Jeg jobber for et firma som blant annet leier ut lifter, og har stadig fått spørsmålet om ikke jeg vil en tur opp i en lift. Nei takk! Jeg har nemlig gjort det et par ganger allerede, så den boksen kan jeg krysse av. Første gang jeg fikk en svevetur i lift var i 1995, etter et avsluttet vikariat hos Trondheim Brann- og Feiervesen. Veldig hyggelig vikariat, veldig skummel avskjedsgave. Men jeg synes Trondheim er en vakker by, og sjansen til å få sen den fra lufta måtte jeg jo ta med meg. Så jeg ble tatt med opp i brannbilliften, sammen med en hyggelig brannmann, som helt sikkert hadde grepet tak i meg om jeg faktisk hadde besvimt og vært i ferd med å ramle ut. Det var nemlig det jeg trodde skulle skje da armen på liften rettet seg ut med et lite knekk … OUÆH!

Samme galskap for noen år siden, da en venninne skulle drikkes ut, og sendes opp i brannbillift her i Sarpsborg. «Er det noen flere som vil opp en tur», ropte brannmannen. «JEG!», ropte jeg tilbake, og sprang bort i liften. Han så vel antakelig at jeg holdt på å skvise rekkverket med bare nevene, og prøvde å få meg til å slappe av før jeg ødela liften hans (man blir sterk når man blir redd, har jeg lest!). Jeg kan ikke påstå at jeg ble direkte avslappet i noen-og-tjue meters høyde, men jeg fikk i alle fall kikket meg litt rundt.

Skjønner fremdeles ikke hvordan noen kan være så rolige når de er så langt oppe i lufta, men det er jo fint for dem. Samme med folk som absolutt skal HOPPE …

Mann hopper i havet. Bilde.
HVA er det som er feil med å bare vasse rolig ut i vannet, liksom? ? (Illustrasjonsbilde fra Unsplash.com.)

Hvorfor har folk høydeskrekk?

Illustrert Vitenskap skrev dette i 2009:

En del av forklaringen på høydeskrekk er at hjernen blir forvirret av det uvante synsinntrykket når vi ser rett ned fra et høybygg eller liknende. Det skyldes at vi er vant til å orientere oss etter horisontale synsinntrykk. Hjernen måler hele tiden våre bevegelser i forhold til faste punkter i landskapet, og slik holder den kroppen i balanse. Men når vi ser ned fra et høyt sted, er gjenstandene på bakken for langt unna til at hjernen kan bruke dem som referansepunkter, og i øyehøyde er det bare tom luft. Resultatet er en svimmelhet som minner om sjøsyke og utløser panikk hos noen.

Tja … Mulig det kan stemme. De skriver også at man kan bruke eksponeringsterapi ved hjelp av VR (virtual reality) for å prøve å få bukt med skrekken. Jeg har prøvd VR-briller en gang, og det jeg så da var at jeg gikk ut på en ikke altfor bred planke på toppen av Borregaard-pipa. Aner ikke om virtual reality fungerer som eksponeringsterapi, men jeg kan i alle fall bekrefte at det var MINST like skummelt som å stå på toppen av utsiktstårnet. På tross av litt kornete kvalitet på «skjermen» i brillene så var det såpass livaktig at jeg ikke torde gå ut på den planken – selv om hodet mitt visste utmerket godt at jeg faktisk sto støtt på et helt vanlig gulv! Hahaha, det må ha sett passe teit ut! 😀

Kan man kurere høydeskrekk?

Helt sikkert! Jeg har ikke forsøkt noen spesielle terapiformer for det, mest fordi jeg er så sta at jeg vil bestemme over høydeskrekken min, ikke omvendt. Altså har jeg aldri latt høydeskrekken holde meg fra å gjøre noe som har vært viktig for meg. Den dagen det eventuelt skjer, da skal jeg gå løs på’n med pistol! (Eller, jeg er ikke så glad i våpen heller, så …)

Men det finnes åpenbart metoder. Russiske Marina Bezrukova har i følge Dagbladet overvunnet skrekken til de grader. Orker ikke  se videoen engang, jeg.

Og hva sier vi om han gale, gale Felix-fyren som først lot seg heise opp til 39 kilometers høyde (!!!) for så å HOPPE!??!? Rett ut i absolutt ingenting, han bare hoppet, han! Jeg holdt på å besvime da jeg så det. Og nå ser jeg at det er en fyr som har dratt det ENDA lenger, det har jeg faktisk ikke fått med meg før nå. Alan Eustace klina til med et hopp som var to kilometer høyere. Jæjæ, for meg så er alle hopp over én meters høyde nok til å få meg til å skjelve i knærne, så en kilometer fra eller til spiller vel ingen rolle. 😛

Glassgulv på toppen av skyskraper. Bilde.
Ikke akkurat verdensromhøyde, men likevel … KOM DEG INN! Det er FARLIG der!!! (Illustrasjonsbilde fra Unsplash.com)

Jeg er i alle fall i samme båt som mange andre!

Høydeskrekk sies å være en av de aller vanligste fobier mennesker kan ha, så jeg tenker at det er i alle fall ikke noe å være flau for. Irriterende, men i alle fall noenlunde normalt. Jeg har et par fobier til som jeg kanskje kan ta for meg en annen gang, hvis jeg orker å skrive om dem … (F.eks. edderkopper – de er ikke akkurat favorittemaet mitt, men de kan jo være fascinerende også. På et slags vis.)

Du som leser dette, har du noen «festlige» fobier du har lyst til å dele med oss?

Legg inn en kommentar